Fagopposisjonen av 1911
Fagopposisjonen av 1911 oppsto etter et faglig møte i Trondheim i 1911, der det ble vedtatt en resolusjon (Trondhjemsresolusjonen) om at organisasjonsarbeidet skulle drives på «et mer revolusjonært grundlag end før».
«Møtet uttaler, at den faglige situation nu kræver, at organisationsarbeidet lægges paa et mere revolutionært grundlag end før. I henhold hertil peker møtet paa som nærligende program:
A. 1.De skriftlige bindende overenskomster avskaffes. 2. Forsikringsvæsenet sløifes.
B. Som kampmidler benyttes i første række:
1. Streik. 2. Sympatistreik. 3. Boykot. 4. Obstruktion. 5. Sabotage. 6. Kooperation.
C. Organisationsformen ændres derhen:
1. At landsorganisationen gjøres til det centrale, – fællesnevneren.
2. Denne inddeles i departementer svarende til de store industrier, altsaa industriforbund.
Der oprettes lokale samorganisasjoner som bl.a. overtar den lokale agitation og gives
indflydelse paa fastsettættlse av arbeidsvilkaarene.»
(Kilde: Martin Tranmæl: De faglige kampmidler og organisationsformer (Trondhjems fagforeningers lokale samorganisation, Trondhjem 1913))
I åra forut hadde det vært en linjekamp i Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon om hvorvidt en i det faglige arbeidet skulle satse på langsiktige avtaler med arbeidsgiverne eller på en mer aksjonistisk linje. Innafor veletablerte industriforbund og handverkerforeninger sto den første linja sterkest, mens mange arbeidere i den raskt voksende tungindustrien og i anleggsbransjen så seg best tjent med den siste.
Fagopposisjonen med Martin Tranmæl i spissen krevde en omlegging fra en forbundsvis lønnskamp til en mer samordna kamp bygd på Landsorganisasjonen sentralt og samorganisasjonene lokalt. I tillegg reiste den krav om nasjonalisering av økonomien og direkte arbeiderkontroll over produksjonsmidlene.
Arbeiderpartiet ble kritisert for å legge for stor vekt på det parlamentariske arbeidet. I partiet allierte Fagopposisjonen seg med Det sosialdemokratiske ungdomsforbundet og Det sosialdemokratiske studentlaget, som også var påvirka av internasjonale sosialistiske ideer.
Kort tid etter den russiske revolusjon i 1917 begynte opposisjonen å organisere arbeider- og soldatråd rundt omkring i landet, og i mars 1918 holdt rådsbevegelsen landskonferanse. Den avviste partiflertallets linje som sa at samfunnsendringer måtte bygge på folkeflertallet, uttrykt gjennom frie valg med allmenn stemmerett. Mot denne linja satte opposisjonen arbeiderklassens kamp mot «de besiddende klassers ret til økonomisk utbytning og undertrykkelse» – uavhengig av sammensetninga i Stortinget.
På Arbeiderpartiets landsmøte i 1918 greidde Fagopposisjonen å samle flertall for et noe moderert forslag som sidestilte kamp for parlamentarisk flertall med revolusjonær masseaksjon. Ved valgene trakk den gamle ledelsen seg fra alle verv, og opposisjonen inntok det nye sentralstyret.
På landsmøtet i 1919 ble det vedtatt å melde partiet inn i Den tredje internasjonale. Dermed hadde Fagopposisjonen vunnet fram i kampen for å gjøre Det norske Arbeiderparti til et revolusjonært parti.
Samme år fikk Fagopposisjonen også flertall på LO-kongressen. Den gamle lederen, Ole O. Lian, ble gjenvalgt etter å ha nærma seg opposisjonens syn. Ny nestformann ble Elias Volan.
Litteratur |
- Arvid Hansen, Fagopposisjonen av 1911. Dens aarsaker, utvikling og resultater, Ny Tid (1926)
Eksterne lenker |
Om Fagopposisjonen av 1911[død lenke], fra Fri fagbevegelse
Om Fagopposisjonen av 1911[død lenke], fra Pax Lex
