Dtjytyk

Gnaeus Pompeius Magnus
Politiker og hærfører
Parti	optimatene
Fødd	29. september 106 f.Kr.
Fødestad	Picenum
Død	29. september 48 f.Kr. (58 år)
Dødsstad	Alexandria
Far	Pompeius Strabo
Ektefelle	1) Antistia ?-82 f.Kr. 2) Aemilia Scaura 82–79 f.Kr. 3) Mucia Tertia 79–61 f.Kr. 4) Julia 59-54 f.Kr. 5) Cornelia Metella 52-48 f.Kr.
Barn	Gnaeus Pompeius Pompeia Magna Sextus Pompeius

Gnaeus Pompeius Magnus (29. september 106 f.Kr.-29. september 48 f.Kr.) var ein framståande romersk militærleiar, provinsguvernør og politikar på 100-talet f.Kr. Han kom frå ein rik italiensk provinsiell bakgrunn. Far hans hadde vore den første som etablerte familien blant den romerske adelen. Den raske suksessen til Pompeius som general mens han framleis var svært ung gjorde det mogleg for han å avansera direkte til sitt første konsulskap utan å møta dei normale krava for posisjonen. Pompeius utmerka seg første gong som militær leiar under diktatorstyret til Sulla. For dei militære triumfane sine fekk han tilnamnet «Magnus» («den store»). Han var konsul tre gonger og feira tre triumfar.

Pompeius bidrog deretter til å slå ned slaveopprøret til Spartacus. For å styrka stillinga si vidare allierte Pompeius seg med Julius Cæsar og Marcus Crassus i det første triumviratet. Avtalen blei forsegla då Pompeius gifta seg med den einaste dottera til Cæsar, Julia. Triumviratet varte likevel ikkje lenge. Etter at Crassus blei drepen i slag i 53 f.Kr., prøvde Pompeius å utmanøvrera Cæsar for å få kontroll over republikken. Dette utløyste ein borgarkrig mellom Cæsar og Pompeius. Krigen ende i slaget ved Farsalos der Pompeius blei slått og måtte flykta til Egypt. Der blei Pompeius forråda og drepen av Ptolemaios XIII av Egypt.

Kjelder |

Bakgrunnsstoff |

Klassisk litteratur

• 
  Dio Cassius (1914): Roman History, bind 3, Loeb Classical Library
  


• 
  Plutark (1917): Parallel Lives, Life of Pompey, Loeb Classical Library

Annan litteratur

• Abbott, Frank Frost (1901): A History and Description of Roman Political Institutions. Elibron Classics (ISBN 0-543-92749-0).


• Boak, Arthur E.R. (1922): A History of Rome to 565 A.D., MacMillan, New York


• De Souza, P. (2002): Piracy in the Graeco-Roman World, Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-01240-9
  


• Goldsworthy, Adrian (2004): In the name of Rome: The Men Who Won the Roman Empire. London: Weidenfeld & Nicolson, innb, ISBN 0-297-84666-3; New York: Phoenix Press, uinnb, ISBN 0-7538-1789-6
  


• Greenhalgh, Peter (1981): Pompey The Republican Prince, George Weidenfield and Nicolson Ltd, ISBN 0-297-77881-1
  


• Hillman, Thomas P. (1989): The Reputation of Cn. Pompeius Magnus among His Contemporaries from 83 to 59 B.C., Diss. New York.


• Holland, Tom (2004): Rubicon – The Triumph and Tragedy of the Roman Republic, Abacus, London, ISBN 0-349-11563-X
  


• Nicols, Marianne Schoenlin (1992): Appearance and Reality. A Study of the Clientele of Pompey the Great, Diss. Berkeley/Cal.


• Seager, Robin (2002): Pompey the Great: A Political Biography. Oxford: Blackwell Publishing, innb. ISBN 0-631-22720-2; uinnb. ISBN 0-631-22721-0.


• Southern, Pat (2002): Pompey the Great: Caesar's Friend and Foe. Stroud, Gloucestershire, UK: Tempus Publishing, innb. ISBN 0-7524-2521-8.


• Stockton, David (1973): «The First Consulship of Pompey» i: Historia 22, s. 205-218.


• Tröster, Manuel (2009): «Roman Hegemony and Non-State Violence. A Fresh Look at Pompey’s Campaign against the Pirates» i: Greece & Rome 56, s. 14-33.


• Van Ooteghem, J. (1954): Pompée le Grand. Bâtisseur d’Empire. Brussels.


• Wylie, Graham J. (1990): «Pompey Megalopsychos» i: Klio 72, s. 445-456.